Burde han advare sine venner mot å lytte til denne da’iyah?

Sekter og grupperinger
Tekstinnstillinger
  • Mindre Liten Medium Stor Større
  • Standard Helvetica Segoe Georgia Times

Spørsmål:

Jeg advarer mine venner fra å lytte til en bestemt da’iyah av følgende grunner:
1.    Han sa at Iblis ikke nektet å tro.
2.    Han sa at skuespillere/artister skal komme til Jannah (Paradis) på grunn av deres kunst.
3.    Han sa at jødene ikke er vår fiende.
Jeg sier ikke noe som han ikke sa selv. Jeg sier dette etter å ha lyttet til hans foredrag imens han sier dette. Vennligst fortell om det jeg gjør, er haram. Måtte Allah belønne dere.

Svar:

Lovpriset være Allah.

Vi setter pris på din iver for islam, men vi må nevne noen viktige prinsipper som enhver muslim bør følge.

For det første er det alvorlig å snakke om mennesker, og å lovprise eller kritisere dem er noe som ikke skal tas lett på. Mange lærde ville avstå fra å snakke om slike saker fordi baksnakking er en alvorlig synd, og synden blir verre hvis baksnakkingen er om da’iyah, lærde eller reformatorer.

Det ble fortalt fra Abu Hurayra at Profeten (fred være med ham) sa: «Enhver muslim er hellig for hans med-muslim: hans blod, hans eiendom og hans ære.» Fortalt av Muslim (2564).

Ibn Daqeeq al-Eid sa i al-Iqtiraah (34):
Å hengi seg i (ondskapsfullt) å sverte æren til muslimene er en av grøftene til helvete. Sitat slutt.

Å være opptatt av andres feil og å lete etter dem, er noe som folk er rammet av i dag. Det ville vært bedre for dem å søke nyttig kunnskap, og strebe etter å snakke gode ord og gjøre gode gjerninger.

I midlertidig kan «baksnakking» være tillatt eller til og med obligatorisk, hvis det er rettet mot å advare folk mot ondskap fra en ugjerningsmann, misledet person eller en tilhenger av innovasjoner.

Ingen – inkludert da’iyah og lærde – er ufeilbarlige og fri for feil, snarere kan intet menneske være uten feil.

Disse feilene er av to typer:

1 – Feil som tydelig går imot en klar tekst, eller går imot full enighet i ummah. Disse feilene må påpekes, og det er ikke tillatt å tie stille om dem.

2 – Feil i saker som er gjenstand for ijtihad. Slik som der det ikke finnes noen bestemt tekst for å indikere kjennelsen, men det finnes tekster som kan forstås for å peke mot kjennelsen, eller det er forskjellige meninger angående deres troverdighet, eller det ikke eksisterer tekster om dem i det hele tatt. Snarere er de saker som anses som underlagt itjihad av de lærde, som er velkjent. Det er ikke tillatt å fordømme dem eller de som følger dem, men det er ingenting galt i å debattere dem og forklare riktig synspunkt, som hver lærd ser det.

Når det gjelder å baktale selve personen og advare andre mot ham, varierer dette i henhold til personen og omfanget av feilen han har falt inn i, og i hvilken grad muslimene nyttes av hans da’wah. Anta en mann som kaller folk til en annen vei enn veien til Ahl al-Sunnah wa’l-Jama’ah og kjemper imot veien til Ahl al-Sunnah. Han priser andre veier, eller hans vei er basert på nyskapte prinsipper, selv om han ikke klart erklærer det. Om det er noe godhet i hans budskap, men det onde oppveier den godheten, må han bli advart mot for at ikke folk skal bli bedratt av hans ord og han får dem til å komme på avveie.

Det er noen mennesker – da’iyah – som hevder å tilhøre Ahl al-Sunnah wa’l-Jamaa’ah, og ikke fremmer noen annen vei, men de har så mange feil og rare ideer at de dårlige effektene av deres kall oppveier det gode, og de er feil mer enn de er riktig. Disse må det også advares mot.

Det finnes en tredje kategori mennesker som tilhører Ahl al-Sunnah wa’l-Jamaa’ah, og som gjør noen feil – noe som intet menneske kan unngå – enten på grunn av feiltolkning, feil itjihad, svak kunnskap, eller på grunnlag av hva han mener er i muslimenes offentlige interesse og så videre – men generelt så følger de sunnaen, fremmer og forsvarer den. Deres gode sider overveier de dårlige, og fordelen folk får fra deres da’wah er større enn den skaden som rammer noen ved å følge disse feilene. I dette tilfellet må vi påpeke feilene for å advare folk, gi dem råd og fordømme det onde. Men det er ikke tillatt å overskride grensen og bakvaske personene selv, prøve å frembringe deres undergang, og advare folk fra å lytte til dem eller lære fra dem. Heller ikke å anklage dem for feil som de faktisk ikke har ytret. En rettferdig person kan overse en liten glipp hvis en person for det meste har rett; hvilket menneske har rett hele tiden og aldri gjør noen feil?

Vi vil her fokusere på noen viktige prinsipper som man må følge når man ser på og dømmer andre.

1 – Det første prinsippet er grunnlaget til hans kunnskap og handlinger. Dersom en person prøver å følge Sendebudet (fred være med ham) og ærer hans shariah, innvendig og utvendig, så kan han bli tilgitt, in sha Allah.

Shaykh al-Islam Ibn Taymiyah (måtte Allah ha barmhjertighet med ham) sa mens han diskuterte Abu Dharr al-Harawi, al-Baqillani, al-Baji og andre ash’ari lærde:

Dessuten strevde de alle hardt i veien for islam og gjorde gode gjerninger, tilbakeviste mange av talsmennene for kjetteri og innovasjoner, og støttet mange av Ahl al-Sunnah. Noe som er åpenlyst for alle som vet noe om dem, og som snakker om dem med kunnskap, oppriktighet og rettferdighet.

Men fordi de var forvirret om dette prinsippet som opprinnelig ble tatt fra mu’tazilah (dvs. å benekte at gjerninger er gjort ved valg), selv om de er gode og vise, trengte de å tilbakevise det. Så (ved å tilbakevise det) kan de ha uttalt noe som muslimer med kunnskap og religiøst engasjement har funnet uakseptabelt. På grunn av dette tok folk to tilnærminger: noen begynte å ære dem for deres gode kvaliteter og dyder, og noen kritiserte dem for deres innovasjoner og falskhet i noe av det de sa. Men den beste av måtene er middelveien.

Dette gjelder ikke bare disse personene, noe lignende har hendt mange personer med kunnskap og religiøst engasjement. Allah vil akseptere gode gjerninger fra alle Hans troende tjenere, og Han vil tilgi deres synder. Allah sier (oversettelse av betydningen):

«Vår Herre! Tilgi oss og våre brødre som kom før oss til troen, og legg ikke i våre hjerter noe hat mot dem som har trodd. Vår Herre! Du er sannelig full av godhet og Den mest Nåderike»
[Koranen 59:10]

De som strever etter å søke sannheten og religionen ved å følge Sendebudet (fred være med ham) vil uten tvil gjøre noen feil, men Allah vil tilgi feilene som svar på den du’a hvor Allah svarer Hans Profet og de troende når de sier (oversettelse av betydningen): «Vår Herre! Straff oss ikke hvis vi glemmer eller feiler». [Koranen 2:286]

Hvis en person følger sine egne ideer, innfall og lyster, og begynner å bakvaske de som skiller seg fra ham for de feilene de gjør, mens han tror at han har rett etter han har prøvd hardt, når det faktisk er en innovasjon som er i motsetning til Sunnah, så må han være mer eller mindre konsekvent mot dem han respekterer blant sine følgesvenner. Det er svært sjelden man finner noen blant de senere lærde som ikke har slike feil, fordi det er mye forvirring og folk er lenger borte fra profetvirkets lys, hvor veiledning og korreksjon er nådd, og tvil og forvirring er fjernet. Sitat slutt.
Dar’ Ta’aarud al-’Aql wa’l-Naql (2/102-103).

2 – Det andre prinsippet er hvis det er kjent at han i utgangspunktet respekterer Allahs lover og følger Hans Sendebud (fred være med ham), både innvendig og utvendig, så burde hans ord og gjerninger måles mot standarden til Koranen og Sunnah, og hans gode og dårlige gjerninger burde veies opp langs de linjer som er nevnt ovenfor.

Shaykh al-Islam (måtte Allah ha barmhjertighet med ham) sa:
Alt dette bør bedømmes etter det generelle prinsippet om at når det er fordeler og ulemper, gode og dårlige sider, eller det er mange av begge, så burde man avgjøre hvem som er rådende. Hvis fordelene og ulempene er mange og det gode er i konflikt med det dårlige, hvis det å pålegge det gode og forby det onde kan oppnå en viss interesse og avverge noe ondt, bør vi vurdere motsatt scenario: hvis hva som kan bli savnet av interesse eller forårsaket av ondskap er større, så er det ikke nødvendig å ta handling og det kan også være haram å gjøre det hvis det resulterende onde vil oppveie fordelene av å ta handling.
    
Men fordelene og ulempene skal måles etter standarden til shariah. Hvis det er mulig å følge tekstene, skal man ikke snu seg vekk fra dem, men hvis det ikke er noen tekst, burde man prøve sitt ytterste for å undersøke lignende tilfeller (der de lærde avsa dom). Og for den som kjenner tekstene til shariah, har erfaring på dette feltet, og vet hvordan man utleder kjennelser fra dem, så er det veldig sjeldent at han trenger noe annet.

Basert på dette, hvis denne person eller gruppen har noen gode og noen dårlige praksiser, og de ikke kan se forskjellen mellom dem, de vil heller gjøre alt eller forlate alt, da er det ikke tillatt å påby det gode og forby ondskap i dette tilfellet. Situasjonen burde heller bli undersøkt:

Hvis de gode praksisene dominerer, så burde de påbys, selv om det betyr at de også vil gjøre noen dårlige praksiser som er mindre viktige. De dårlige praksisene burde ikke forbys, hvis det vil føre til at de gir slipp på noen gode praksiser som er mer betydningsfulle. I det tilfellet vil forbud komme under å stoppe mennesker fra å følge Allahs vei og streve for å forhindre dem i å adlyde Allah og Hans sendebud (fred være med ham), og stoppe dem fra å gjøre gode gjerninger!

Men hvis de dårlige praksisene dominerer, så burde de forbys, selv om det betyr at de vil gi slipp på noen gode praksiser som er mindre betydningsfulle. I dette tilfellet kan det å påby hva som er godt lede dem til å gjøre enda flere dårligere gjerninger, å påby dette blir som å påby noe ondt og å kalle mennesker til å forsømme Allah og Hans sendebud (fred være med ham)!

Men om det gode og det dårlige er av lik betydning, så bør de verken bli pålagt å gjøre begge deler eller stoppe å gjøre begge deler. I dette tilfellet kan det noen ganger være rett å påby det gode, og noen ganger kan det være rett å forby det onde. Og noen ganger vil verken det å påby det gode eller forby det onde være rett, når det gode og det onde måler likt og ikke kan separeres. Dette har å gjøre med noen konkrete tilfeller.

Men med hensyn til type gjerninger, burde det gode bestandig påbys og det onde burde bestandig forbys.

Med hensyn til en enkeltperson eller gruppe: hva enn de gjør av godt burde påbys og lovprises og hva enn de gjør av ondt burde forbys og kritiseres. Dette forutsatt at ved å påby det som er godt ikke fører til at man går glipp av det som er bedre eller at man begår enda større ondskap, og at ved å forby ondskap ikke fører til at man begår et enda større onde eller at man går glipp av et enda større gode.

Dersom saken ikke er klar, burde den troende streve til sannheten blir klar for ham, og man burde bare gjøre gode gjerninger med utgangspunkt i kunnskap og god intensjon. Hvis man ikke gjør det, vil man synde, fordi å unnlate å gjøre en obligatorisk handling er en synd, og å gjøre det som er forbudt er også en synd. Dette er et veldig stort problem. Det er ingen makt eller styrke unntatt med Allah. Sitat slutt.
Al-Istiqaamah (2/216-219)

Shaykh Ibn Baaz (måtte Allah ha barmhjertighet med ham) sa i Majmoo al-Fataawa (7/311-315):
Uansett hvilke meninger som noen lærde og kunnskapssøkere har, med hensyn til saker som er underlagt ijtihad, skal den med denne meningen ikke bebreides eller klandres hvis han er kvalifisert til å engasjere seg i ijtihad. Hvis noen er uenige med ham, er det bedre å diskutere med ham på en ordentlig måte, slik at man raskest mulig kommer frem til sannheten, for å holde unna hviskingen til Shaytan og unngå egging til hat mellom de troende.

Hvis det (dvs. vennlig diskusjon) ikke er mulig, og noen føler at man må fremheve noen feil, så burde man ordlegge seg på beste og mildeste måte og bruke kloke handlinger, uten å angripe, kritisere eller ved å gå til det ekstreme som kan føre til avvisning eller å snu seg bort fra sannheten. Og uten å bli personlig, komme med beskyldninger angående intensjoner eller å si noe unødvendig. Sendebudet (fred være med ham) pleide å si i slike saker: «Hva er det med folk som sier slik og slik...» Sitat slutt.

Og Allah vet best.

Det tredje prinsippet er at man bare burde diskutere det som faktisk ble sagt, hvis ikke vil det bli en løgn, som Profeten (fred være med ham) sa til en som spurte han om ghibah (baksnakking):

Det ble fortalt fra Abu Hurayrah at Allahs Sendebud (fred være med ham) sa: «Vet dere hva baksnakking er?» De sa: «Allah og Hans Sendebud vet best.» Han sa: «Når du sier noe om din bror som han misliker.» De sa: «Hva om det jeg sier om min bror er sant?» Han sa: «Hvis det er sant, har du baksnakket ham, og hvis det ikke er sant, har du fortalt en alvorlig løgn om ham.»
Fortalt av Muslim (2589).

Shaykh al-Islam (måtte Allah ha barmhjertighet med ham) ble spurt:
Er det tillatt å snakke om en som ikke ber?

Han svarte:
Lovpriset være Allah. Hvis det blir sagt om ham at han ikke ber, og det faktisk er tilfellet, så er dette tillatt. Og andre bør bli fortalt om dette, og han bør unngås til han begynner å be… Sitat slutt.
Athaar Shaykh al-Islam (5/122).

Det bør også bemerkes at i mange av tilfellene til disse da’iyah, er deres da’wah primært rettet mot vanlige muslimer, der mange av dem kanskje ikke ber, er skjødesløse med deres bønner, eller de hengir seg til synd. For disse folkene er det å vende seg til disse da’iyah, bli tiltrukket av dem og veiledet med deres hender, noe svært bra og et skritt fremover. Det er ikke klokt å snakke til folket mot disse da’iyah og advare mot dem, fordi mange av dem har bare to valg: enten å være sammen med disse da’iyah eller å gå tilbake til sine gamle måter. Og utvilsomt er det bedre for dem å være med disse da’iyah.

Det sannhetens tilhengere må gjøre, er å ta vare på disse da’iyah, og gradvis forsøke å veilede dem til Ahl al-Sunnah.

Med hensyn til hva som er nevnt om feilene til denne spesifikke personen - som muslimene burde advares mot og bli fortalt hvor han går imot Allahs bok og Sunnah til Hans Profet, og den fulle enighet blant muslimene - burde hans da’wah-metode undersøkes i lys av generelle kunnskapsprinsipper som nevnt ovenfor. Hvis det er mulig for en med kunnskap, visdom og religiøst engasjement å nytte seg selv og andre fra hva denne personen og andre som ham har av godhet, og beskytte seg selv og advare andre mot de feil og innovasjoner som de har, så er dette bra in sha Allah. Ellers så har vi tilstrekkelig i det som er rent og stort sett bra, og det er ikke behov for ham, in sha Allah.

Og Allah vet best.


Dette er en oversettelse av den engelske versjonen til Islam Q&A sin fatwa: Should he warn his friends against listening to this daa’iyah? (oppsøkt 11.03.12).