Spørsmål:
Hva sier shariah om å lete etter feil hos de lærde under påskudd av å advare andre mot deres feil og gjøre folk oppmerksomme på dem? Vær vennlig og husk at blant noen av dem som søker religiøs kunnskap, er det vanlig at de advarer folk mot mange lærde, noen ganger respekterte lærde som al-Suyuty, som de hevder er en ash’ari, i tillegg til mange andre.
Svar:
Lærde er ikke ufeilbare. Dette står i denne hadithen: «Når en dommer avgir en dom, og han har prøvd sitt beste og har rett, er det to belønninger for ham; og hvis han gav en dom etter å ha prøvd sitt beste (for å komme til den riktige avgjørelsen), men tok feil, så er det én belønning for ham.»1 Dette kan likevel ikke undervurdere dem så lenge det har vært deres intensjon å komme frem til sannheten, og det kan ikke rettferdiggjøre at man undergraver deres ære. Faktisk, avklaring av sannheten og å gi oppmerksomhet til feil er uunngåelig, men med forbehold om at lærde respekteres og gis sin anerkjennelse. Men når det gjelder tilhengere av bid'ah (avviste religiøse nyskapninger) eller uriktig aqeedah (tro), må de advares mot hvis de er i live. Hvis de er døde må deres bøker som inneholder slike feil, advares mot slik at folk ikke påvirkes av dem, særlig når de er forkjempere av falskhet. Målet med å gjøre dette er å få frem sannheten og gi råd til muslimer, og ikke å degradere fremragende personer som al-Suyuty og andre. Deres feil bør dermed unngås, mens man drar nytte av deres kunnskap, for deres gode egenskaper utveier utvilsomt deres feil. Feil skal likevel ikke aksepteres hverken fra dem eller fra noen andre.
Måtte Allah gi oss suksess! Måtte fred og velsignelser være med profeten Muhammed, hans familie og hans følgesvenner!
Dette er en oversettelse av Permanent Committee for Scholarly Research and Ifta sin fatwa: What is the Shari`ah's stand regarding searching for scholars' faults... (oppsøkt 12.12.2011).
Referanser:
1 Al-Bukhari, Sahih, Book on holding fast to the Book and the Sunnah, no. 7352; Muslim, Sahih, Book on judicial decisions, no. 1716; Al-Tirmidhy, Sunan, judgments, no. 1326; Abu Dawud, Sunan, judicial decisions, no. 3574; Ibn Majah, Sunan, judgments, no. 2314; Ahmad ibn Hanbal, Musnad, vol. 4, p. 198.
