Hvordan kan man gjøre opp for tapte bønner?

Svar:

Lovpriset være Allah.

Allah har tildelt spesifikke tider for tilbedelser av grunner som Han vet best. Vi vet om noen av grunnene, mens andre er skjulte for oss. Uansett hva som skjer, er vi pålagt å følge tidene, og det er ikke tillatt å bryte dem bortsett fra av grunner som er tillatt ifølge sharia.

Hvis noen mister bønnen, må ett av to scenarier være tilfellet:

1. Å miste bønnen på grunn av noe

Dette kan være å miste bønnen pga. søvn eller glemsel. Det er ikke noe synd i dette tilfellet, men man må gjøre opp for den når man våkner eller husker den.

Det ble berettet av Anas ibn Malik (måtte Allah være fornøyd med ham) at Profeten (fred være med ham) sa: «Den som glemmer en bønn, la ham utføre den så snart han husker, for det finnes ingen annen soning for den enn det.» [Berettet av al-Bukhari, 572; Muslim, 684; Muslim berettet en ekstra frase: «eller sover og mister den.»]

Muslim fortalte også (684): «Hvis en av dere sover og mister en bønn, eller glemmer den, la ham utføre bønnen når han husker, for Allah sier (oversettelse av betydningen): ‘og etabler bønnen til Min ihukommelse’ [Koranen 20:14].»

2. Å miste bønnen uten grunn

Dette vil si at man forsømmet den til tiden tar slutt, og det gjøres med vilje pga. latskap e.l. Denne personen synder ifølge muslimenes enighet, og har begått en stor synd. De lærde var likevel uenige om en slik person er nødt til å ta igjen de bønnene som han har mistet eller ikke.

Ifølge minoritetsmeningen blant de lærde er det ikke gyldig for ham å gjøre opp for den. Ifølge denne meningen er det eneste man kan gjøre å omvende seg og angre, og bestemme seg for å ikke gjøre det igjen, og man bør da gjøre mange gode gjerninger og utføre mange frivillige bønner i tillegg.

Ibn Hazm som valgte denne meningen forklarte det slik: «Den som bevisst unnlater å be til tiden før bønnen er slutt, kan aldri gjøre opp for den, så han bør gjøre mange gode gjerninger og gjøre mange frivillige bønner, slik at balansen (av hans gode gjerninger) vil veie tungt på Dommedagen, og han bør angre og spørre Allah om tilgivelse.»
[Al-Muhalla, 2/235]

Dette var også meningen som Dawood adh-Dhahiri, Shaykh al-Islam Ibn Taymiyyah og ash-Shawkani valgte. De siterte følgende bevis som argument for sitt ståsted:

1. Allahs ord (oversettelse av betydningen): «Sannelig, as-salah (bønnen) er pålagt de troende ifølge fastsatte tider.» [Koranen 4:103] De sa: «Det finnes en bestemt tid for bønn og det er ikke tillatt å gjøre det på andre tidspunkter uten bevis.»
2. Ordene til Profeten (fred være med ham): «Den som glemmer en bønn, la ham utføre den så snart han husker, for det finnes ingen annen soning for den enn det.» Ordene «la ham utføre den så snart han husker, for det finnes ingen annen soning for den enn det» betyr: Hvis han er sen med å utføre bønnen etter at han husker den, er det ingen soning for det, hva så med den som bevisst forsømmer den uten glemsel eller søvn? Det er enda større sannsynlighet for at det ikke vil være noen soning i et slikt tilfelle, og å gjøre den opp vil være til ingen nytte, ifølge denne argumentasjonen.
3. Fordi Allah har tildelt spesifikke tidspunkter for hver obligatorisk bønn, og spesifisert begynnelsen og slutten av den, er det ikke gyldig å utføre den før det tidspunktet på samme måte som det ikke er gyldig å gjøre det etter det. Denne argumentasjonen var tatt fra Ibn Hazm.
4. Ibn Hazm sa også: «Dessuten, å gjøre opp for den bør være basert på bevis, og det er ikke tillatt at noe blir foreskrevet av andre enn Allah gjennom tungen til Hans Sendebud (fred være med ham). Vi spør de som sier at den som bevisst utelater bønnen er forpliktet til å gjøre opp for den om å fortelle oss om denne bønnen som de ber dem om å utføre – er dette bønnen som ble pålagt av Allah eller en annen bønn? Hvis de sier det er bønnen som ble pålagt av Allah, så sier vi til dem: ‘Da er ikke den som bevisst utelater den en synder, for han har gjort som Allah påla ham å gjøre og det er ingen synd ifølge det dere sier, og det er ingen skyld på den som bevisst unnlater å be frem til dens tid er ute.’ Men dette er noe som ingen muslim kan si. Hvis de sier at det ikke er bønnen som Allah har pålagt ham å utføre, da sier vi: ‘Du har rett, og det er nok, for de har innrømmet at de ba ham om å gjøre noe som ikke var pålagt av Allah.’» [Al-Muhalla, 2/236]
5. Ash-Shawkani forklarte hvorfor de ikke anså motpartens argumenter som sterke bevis: «Ibn Taymiyyah sa: ‘De som er uenige – dvs. de som sier at han burde gjøre opp for bønnen – har intet bevis som kan støtte deres argument. De fleste av dem sier at han ikke må gjøre opp for den dersom det ikke finnes en tydelig befaling (basert på bevis), men det finnes ingen slik befaling i dette tilfellet. Vi er ikke kun uenige om at det er obligatorisk å gjøre opp for den; men også om hvorvidt bønnen som er gjort opp vil aksepteres fra ham og hvorvidt bønn utført på feil tidspunkt er gyldig.’ Han diskuterte denne saken grundig og foretrakk synet som var nevnt av Dawood og de som var enige med ham. Saken er som han beskrev den, fordi jeg gjorde en grundig studie av denne saken og jeg så ikke noen pålitelige bevis som forplikter den som bevisst mister en bønn om å gjøre opp for den.» [Nayl al-Awtar, 2/26]

Majoriteten av lærde fra de fire lovskolene var dog uenige i disse resonnementene og tolkninger av bevis, og mente det finnes tilstrekkelige bevis for at en må gjøre opp for en bønn man bevisst mister. Blant deres bevis er qiyas (å trekke en analogi) med en som mister bønnen pga. glemsel eller søvn; for hvis den som glemmer må gjøre opp for den, så er det mer egnet at den som bevisst utelot den også må gjøre det. Ifølge majoriteten av lærde kan dermed disse to scenariene sammenlignes, selv om den som utelater den bevisst synder, mens det ikke er tilfellet med den som glemmer, og denne forskjellen er ikke relevant for at kjennelsen i seg selv kan endres.

For å konkludere kan vi si at det beste er å følge majoritetsmeningen, ta den sikre siden, og idet minste prøve å gjøre opp for de bønnene man har mistet, og samtidig vet vi at Allah er den mest tilgivende og at Han ikke holder oss ansvarlig for det vi ikke er i stand til. Så hvis det har seg at man ikke klarer å gjøre opp for de bønnene som man har mistet, så holder ikke Allah oss ansvarlige for det vi faktisk ikke var i stand til.

Shaykh al-Islam Ibn Taymiyyah poengterte også noe viktig vedrørende majoritetsmeningen: «De lærde som sier at han skal gjøre opp for bønnen sier ikke at han ved å gjøre opp for den er fri for synd, men de sier at ved å gjøre opp for den blir hans byrde av synd redusert, men synden av å miste eller forsinke bønnen utover dens foreskrevne tid er som enhver annen synd, den trenger enten anger eller gode gjerninger for å viske den bort, eller andre ting som gjør at straffen frafaller.» [Minhaj as-Sunnah, 5/233]

Dette spørsmålet er besvart av IslamQA.no.